Notiser

Høyre har talt. Sykelønnen skal ned til 70% av vanlig lønn, - fra dag en. Det er riktignok et utvalg som foreslår dette, og partiledelsen forsøker å forsikre om at dette ikke kommer til å bli vedtatt. Men forslaget er populært i Høyre-kretser, og veldig populært i kretser som selv med 30% av sin vanlige lønn pluss tillegg,

Partiledelsen kan forsikre, men dette er besnærende budskap. Tenk hvor mange flere som da måtte være i jobb tross sykdom, og tenk hvor mye staten kunne spare til andre nyttige formål? Og forslaget liggerr nær det Høyre som er det egentlige Høyre, partiet for de velsituerte, partiet for de “høyere sosioøkonomiske klasser”. Det er Høyres kalde og usolidariske ansikt vi ser.

Det er ikke lett å forsvare en sykelønnsordning vi neppe har økonomi til å opprettholde slik den er i dag. Høyre skal ha ros for sitt mot ved å sette ordningene under lupen. Det er ikke det at spørsmålet kommer opp som gjør at jeg skriver dette.

Men konklusjonene skremmer med sin mangel på refleksjon omkring sosiale slagsider. For en ordning med 70% av lønn vil være en katastrofe for store inntektsgrupper med de laveste inntektene, der de fysiske belastningene og slitasjen oftest også er størst. Det Høyre egentlig sier er at de som allerede har mest vil ha mer (som for eksempel skattelettelser), mens de som har minst, men som trenger det mest, skal få enda mindre.

Det ville nok være et incitament for å arbeide mer, - i alle fall for dem som har lite fra før. Men det vil også være et incitament for å arbeide til tross for at man av helsremessige årsaker burde latt være. Og når det antydes at det vil få sykmeldte til å påskynde prosesser som behandling og rehabilitering, er det verdt å nevne at ventelistene i offentlig helsetjeneste ikke er så lette å påvirke, mens det som har mest kan kjøpe seg ut av køene. Så igjen kommer de som har mest, ut best.

Sykelønnsordningen er moden for revisjon, men da med en sosial profil, og ikke en klassisk Høyre-profil. Det beste ved saken er at den viser det egentlige Høyre, den viser hvor støtten for forslaget er å finne, - og kanskje at også andre tar tak i sykelønnsordningen, - men da med likhet i velferd for øyet.

Posted via email from Dictum factum | Comment »

To sakkyndighetsrapporter kommer til motsatt konklusjon. Og jeg tror det er fordi de vektlegger forskjellige aspekter ved personen ABB. Etter å ha fulgt første uke i retten, lander jeg på at de første trolig har rett: ABB lider av paranoid schizofreni.

Tre punkter peker seg ut:

- Han har et verdensbilde som han sikkert kan dele med mange andre, men som for de fleste fremstår som underlig, egentlig bizart. Hva som imidlertid er helt sikkert er at det er en forståelse av samfunnet som i voldsom grad er preget og lest i lys av en stor paranoiditet.

- Han er preget av et selvbilde som gir ham selv rett til å avgjøre liv og død for andre, en urokkelig og svært system,atisk tro på at han alene kan bestemme hvem som må dø, og hvem som skal få leve. I dette er det store personlighetsforstyrrelser, preget av trekk som narsissisme, grandiositet og psykopati. I selve saken er det disse trekkene som er mest synlige, og som gjør at han fremstår som bevisst, målbevisst og tilregnelig.

- Han har tanker om at hans handlinger skal få samfunnet, politikere og Arbeiderpartiet til å endre kurs i retning av hans syn på verden. Han virker til oppriktig å mene at hans massedrap skal få andre til å se at han har rett, og forandre seg og verden deretter. Han virker ikke til å se at hans handlinger vil ha stikk motsatt effekt, at hans vold vil sementere og styrke de holdninger og handlinger han er motstander av. Her glipper logikken og virkelighetsforståelsen hans i så stor grad at det fremstår psykotisk, bizart, usammenhengende. Det er en tankekonstruksjon som svært få av dem som også kan dele hans syn på utviklingen vil kjenne seg igjen i. Tankegangen er helt ulogisk.

Og på bakgrunn av punkt tre, vil også punkt to fremstå som bizarr, noe mer enn bare personlighetstrekk.

Vi sitter etter første uke igjen med bilde av stor paranoia, en betydelig og bizarr brist på virkelighetsoppfatning, og sirkulære tankekonstruksjoner som der hvert puinkt begrunnes i et annet. Dette er bildet på en psykose. Konklusjonen om at han lider av paranoid schizofreni er betydelig styrket etter den første uken i retten, selv om det mest synlige er personlighetstrekkene i punkt 2 over. Verdt å nevne er at mens tankegangen virker ordnet, er det alene ikke nok til å utelukke diagnosen.

Gjør det ham utilregnelig? I Norge settes det likhetstegn mellom psykose og utilregnelighet. I så måte skiller Norge seg ut fra andre land. For slik ABB fremstår er det vanskelig å si at han ikke er tilregnelig, selv om bakgrunnen for hans handlinger er psykotisk motivert. Saken ABB vil med stor grad av sikkerhet føre til en gjennomgang av tilregnelighetsbegrepet i norsk rettspraksis.

Det er egentlig alt for mange som har ukvalifiserte meninger om dette, og nå har også jeg blitt et nummer i den rekken. Men det blir spennede å se hva fagfolkene og retten faller ned på.

Fra Wikipedia om schizofreni, min uthevelse kursiv+understreket mht ABB (diagnosekriterier):

1. Karakteristiske symptomer: To eller flere av følgende symptomer må være tilstede i størstedelen av tiden i løpet av en én-måneds periode (eller mindre, dersom symptomene har blitt redusert under behandling):
   • Vrangforestillinger
   • Hallusinasjoner
   • Uorganisert tale, en manifestasjon av en tankeforstyrrelse
   • Sterkt uorganisert atferd (som å kle seg upassende, gråte ofte) eller kataton atferd
   • Negative symptomer: avflatet affekt (mangel på eller avflatning i emosjonell respons), alogi (mangel på eller redusert tale), eller apati (mangel på eller redusert motivasjon)

   Dersom vrangforestillingene blir vurdert som bisarre, eller dersom hallusinasjonene består av å høre en stemme som kommenterer handlingene til pasienten, eller av å høre to eller flere stemmer som snakker med hverandre, er dette symptomet alene nok til å diagnostisere schizofreni. Kriteriet for uorganisert tale er bare oppfylt dersom symptomet er alvorlig nok til å svekke kommunikasjonen vesentlig.

2. Sosial/faglig dysfunksjon : Funksjonsevnen i arbeidsliv, mellommenneskelige relasjoner og egenpleie, er betydelig lavere i størstedelen av tiden etter sykdomsdebut, sammenlignet med tiden før utbruddet.
3. Varighet : Tegnene på forstyrrelse må vedvare i minst seks måneder. Denne seksmåneders-perioden må bestå av minst én måned med symptomer (eller mindre, hvis symptomene har blitt redusert ved behandling).

Posted via email from Dictum factum | Comment »

Det er sider ved dommen mot Krekar som gjør meg litt ubekvem. Kanskje spekulerer Krekar nettopp i tvetydigheter, men dersom han forteller om konsekvenser av andres handlinger med henvisning til egen religion, uten selv å direkte oppfordre til denne typen handlinger, er det da utenfor, eller innefor ytringsfriheten.

Retten har gjort et grundig arbeid, og slår fast at sharia-lover ikke står over norsk lov. Greit. Mange kristne vil nok også hevde at Guds lov står over norsk lov. Om kristne i andre land lever opp til det, kaller vi det religionsforfølgelse om de blir arrestert, i alle fall i de tilfeller der Guds lov fremlegges, uten at de direkte bryter skulær lov i landet de bor i. 

På en måte sparker retten inn åpne dører. Sharialover kan ikke settes over norsk lov, - eller kan ikke engang dette uttales før det blir en forbrytelse av det? Det er noe prinsippielt retten unngår å ta stilling til, nemlig ytringsfriheten.

Dersom jeg forteller hva Koranen sier om konsekvenser, er det da det samme som oppfordring til forbrytelser? Det er klart at de som utsettes for denne type konsekvenstenkning kan oppfatte dette som en trussel, men når går det over fra å oppfattes som en trussel, til å kunne rammes av straffelovens forbud mot trusler? 

Er det hgreit at noen uttrykker slike holdninger, mens andre ikke? Faren for at slik konsekvenstenkning kan bli realiteter er åpenbart større om det kommer fra en autoritet som Krekar, men kan han straffes fordi han har opparbeidet seg denne posisjonen? Ville utsagnene vært like straffbare om de kom fra en anonym muslim, eller fra en kristen? 

Og kan Krekar ha et poeng når han sier at han bare forteller hva Islam sier, ikke hva hver enkelt skal gjøre. Der reserverer han seg, og sier at handlinger er et personlig ansvar. Joda, oppfordringer til lovbrudd rammes av straffeloven, men når er det oppfordringer eller tilskyndelse, og når er det bare opplysning om hva Koranen (i dette tilfellet) forteller?

Krekar.saken setter spørsmålene om ytringsfriheter, borgerrettigheter, grenser og lov helt på spissen. Mens det er lett å kaste seg på bølgen om at “endelig blir Krekar tatt”, og kanskje er det helt riktig å dømme ham, men jeg er glad for at dommen ble anket, og jeg håper høyere rettsinstanser i større grad kan drøfte prinsippielle sider ved dette. For det handler om hva slags samfunn vi skal ha, med konsekvenser langt ut over den enkelte saken mot Krekar. 

Det handler om hvor langt vi kan gripe inn i personlige friheter som religionsfrihet og ytringsfrihet før samfunnets behov for å beskytte seg må veie tyngre. Og etter denne første dommen er ikke dette helt klart for meg. 

Posted via email from Dictum factum | Comment »

Inmari trivelig dette med sosiale medier. Veden har blitt mindre, jeg informeres og kommuniseres. Og de jeg treffer tilfører meg når, alle sammen.

For meg er det Twitter, Vimeo, nå Google+ og Diaspora, alle med sin sjarm, og alle med sitt særtrekk. Og nettverkene vokser, trivelig at noen vil leke også med meg.

Så oppdager jeg at tiden ikke strekker til. For å klare over dette begynner jeg å fordele tid mellom nettverkene, litt her, og litt der. Da begynner jeg å miste informasjon , strømmene og innleggene renner fieni meg uten at jeg får det med.

Jeg prøver å være raskere, og raskere, mer og mer målrettet. Men det hjelper ikke, og det sniker seg inn en følelse av utilstrekkelighet, og en følelse av jeg går glipp av noe. Det siste stemmer jo også, det første er nok mer snakk om ambisjoner og realiteter.

Så endre jeg på med at noe jeg liker egentlig stresser meg. Og det var jo ikke meningen. Jeg må rydde opp, mest i mitt eget gode. Jeg må fokusere og bestemme meg for hva jeg vill prioritere mest. Noe må få lov til å være hovedrett, mens andre ting får være dessert, eller til of med henvises til kaffen.

For ellers kan det gode bli det bestes fiende når det kommer til sosiale medier. Og legg merke til at dette blogges. Jeg kan alltid falle tilbake til bloggen, og det er jo litt sosialt i det også?

Posted via email from Dictum factum | Comment »

… sier vår minister Erik Solheim. Og han merker det ekstra godt fordi han møter andre kulturer enn vår egen.  Og så sier han at vi hadde forventet det motsatte når vitenskapelige erkjennelser økte. Har han rett?

Ja, det har han. Og nei, det har han ikke. Han har nok rett i at Gudstroen styrkes. Men er Gud da tilbake, eller har Gud vært der hele tiden. Det er en økende opplevelse av det er en dimensjon utenfor oss selv, en dimensjon som gjenspeiles i oss selv, og at disse henger sammen. Det er en økende åndelighet, en erkjennelse av at vår bevissthet ikke kan uttrykkes i form av tall og formler, og at verden er komplisert ut over hva vi kan styre og forstå.

At dette sammenfattes i konseptet Gud er både kulturelt betinget, og en trygg havn. Gud er god å ha i en veden det er vanskelig å manøvrere i, der det trygge og statiske trues av opplevelse av stadig forandring, av ustabilitet, av uforutsigbare trusler. Truslene kan være annerledes enn tidligere, men svaret blir ofte den samme Gud.

Når noen spør meg om jeg tror på Gud, spør jeg tilbake hva Gud er. Om svaret er at det er en forståelse av at det er ting utenfor oss og i oss som vi ikke klarer å fatte, at det er lover vi enten ikke kjenner eller i alle fall ikke kan begripe, om det betyr at vi er del av en større sammenheng, at vår erkjennelse og innsikt er begrenset, og noe som kan og vil utvikles videre, da tror jeg på Gud.

Om Gud beskrives som en personifisert bevissthet utenfor oss selv, en bevissthet som styrer og griper aktivt inn i vår tilværelse, da tror jeg ikke på Gud.

Og min tenkning rundt dette er vitenskapelig. Vi vet det finnes grenser for vår viten. Og vi vet at vårt sinn, vår underbevissthet, vår wise-mind er reell og viktig for oss, og at vår spiritualitet styrer vårt liv i like stor grad som vår rasjonalitet og bevisste tanke. Så skismaet mellom vitenskap og et sekularisert gudsbegrep finnes ikke.
Slik er ikke Gud tilbake, Gud har alltid vært der. At dette blir til økende tro på en personifisert Gud er mer uttrykk for vår begrensing,  der vi faller tilbake til trygg tradisjon og kultur, og der vi underkaster oss makt og styring fra dem som mener seg å kjenne sannheten.

Posted via email from Dictum factum | Comment »